Jan Reidar Vågsdalen - 13/07 23:31

Siste blogger

Gjestebloggen: To runder og alt vel Slik ender 1. divisjon LSK største favoritter i første runde LSK er storfavoritter hos bookmakerne Terminlisten for Toppserien Dette gjør Toppserien i overgangsvinduet

I disse dager spilles Open Nordic Tournament i Finnmark og jeg lar meg virkelig imponere over hva de får til der oppe i det høye nord.

Alt har vi å lære, om å ville, å kunne, og ha en dugnadsånd som ingen andre har, men som vi kunne hatt. Det bor mindre mennesker i Finnmark enn det bor på øst- eller vestsiden av Oslo, men vi greier uansett ikke å få til noe som er i nærheten av her i sør. Det har vært en fantastisk uke i Finnmark. Jeg har fulgt bloggere, aviser, spilleruttalelser, publikummeres referanser og alle har en ting å si: Ett fantastisk nordisk åpent mesterskap.

Hvorfor får de til det i nord og i Finnmark det vi har lett etter i årevis her sørover? Ikke vet jeg men de er litt som svenskene i nord, de ønsker, vil og gjør det!! Nå er ikke uka over, men allerede nå kan man si at det på kvinne-/jentefotballsiden har vært den største festen på flere tiår, og da tar jeg ikke med cupfinalene, som er i en annen klasse.

Dugnadsånden som gir oss noe å tenke på

NFF har fått mye å lære etter Alta og Hammerfest sin store festuke. Serieforeningen som har vært der oppe har sikkert fått nye ideer, og klubbene i Toppserien og 1. divisjon har også fått noe å tenke på. Klubber kan slutte å «syte» litt mindre og NFF har lært litt om hva forarbeid til arrangementer dreier seg om på kvinnesiden. Kvinnefotballen skriker etter oppmerksomhet, men må samtidig gjøre noe selv. Men fortsatt har vi kvinnetilhengere mange knagger å henge opp gode eksempler med hva som bør og kan gjøres. Nå har vi fått en uke med inspirasjon og til ettertanke.

Adressa, Scandia Cup og Nardo sine vinnere, som bare var jenter

For å avspore litt, bare for å sette dette mer i perspektiv så tar jeg med en historie fra Trøndelag. Nylig så jeg ett leserinnlegg og en artikkel fra Trøndelag fra tre spillere som var med å vinne Scandia cupen for kort tid tilbake, i jenteklassen. De ble fullstendig neglisjert, av videoinnlegg og artikler fra lokalmedier, og guttene ble fremstilt som de lokale heltene, mens jentene bare var «deltagere».

Det er denne «HOLDNINGEN» jeg generelt har snakket om i tidligere blogger. Får vi ikke bort dette, så vil kvinnefotballen leve i skyggen av menn og gutter, vertfall i min levetid.

Jentene skrev blant annet «Vi har jobbet så hardt for å oppnå resultatene våre, men likevel handler alt av videoer og artikler om guttene». Ja, vi lever i 2012!

Tilbake til Finnmark

Når jeg leser om fremmede, tilskuere, ferierende og folk jeg ikke kjenner, og summerer sammen med dem jeg kjenner som har opplevd midtnattsol, fulle tribuner og ett yrende liv rundt åtte fotballag, som representerer åtte ulike nasjoner, så blir man nesten rørt.

Nå har jeg trukket frem Roger Finjord noen ganger, men han kan takke sine medhjelpere i hele fylket, og når «festen» er slutt, så kan Roger`n og resten av Finnmark være kjempestolte. Ikke bare for å ha gjort noe fantastisk, men for at de kanskje har vist «vei i vellinga» for andre. Jeg håper på en dominoeffekt her. I tillegg kjenner jeg en av lederne i supportergjengen til Alta, Aase-Elise Geithung, og jeg vet hvilket arbeid hun og sine har gjort, og det er rett og slett imponerende.

Hva har ikke de syv andre nasjonene å fortelle når de kommer hjem. Spillere, ledere, representanter for ulike land og organisasjoner. Som har opplevd å bli tatt i mot som det skulle være deres egen heim, sin egen stue. Bli tatt med på ulike utfarter, opplevd alt hva vakre nord har å tilby.

- Jeg har aldri opplevd maken

Kapteinen på det norske laget (som er i bronsefinalen, men det har jeg i en annen artikkel som kommer) uttaler om det å komme til Finnmark.

Hun forteller at EM-kvalifiseringen på Hamar ikke er i nærheten av dette, og at for eksempel mottagelsen på flyplassen var nesten utenomjordisk. Og Trondheims Ørn-spilleren har opplevd mer folk i en kamp for Norge i Alta en hun har i Ørn i hele år til sammen. I snitt godt over 700 mennesker har sett kampene til nå. Hun må spille fotball i tre år for Ørn, for å oppnå samme tilskuere som hun har fått på de tre første kampene i Finnmark i Åpent Nordisk, smått utrolig.

Det vil også si at Arna Bjørnar som topper tilskuertallene i Toppserien blir grundig slått på tribunen av ett J16-lag. Bergenslaget har hatt rundt 1700 mennesker halvveis i serien, mens over 2000 mennesker har sett noen «jentunger» spille fotball på en liten uke i nord. Tankevekkende er det, og når vi vet at EM og A-landslaget hadde to kamper i Sarpsborg nylig, og der vet vi alle at tilskuertallet ikke stemte. Der var cirka mellom 400-500 mennesker til sammen på A-landslagets to EM-kamper, og tar vi godt i, mens det var tre ganger mer på tre J16-landskamper.

Det forteller meg noen enkle ting. Vi har noe å lære av Finnmarkingen, vi ser også at NFF gjør en alt for slett jobb i forbindelse med sine landskamper og mer nærmere utdypelse trengs ikke. Toppserieklubbene og 1. divisjonsklubbene må slutte å «syte» over lite tilskuere og blest rundt kamper og arrangement. De har en stor jobb å gjøre.

Og her vil jeg garantert få pepper for å strø salt i såret til noen som føler seg tråkket på, men dette er virkeligheten i Norge i dag. Nok en gang handler det om HOLDNINGER, DUGNADSÅND OG ENDA STØRRE VILJE!!

Og takk til alle i Finnmark for å ha satt norsk kvinnefotball på kartet i 7 andre land, noe vi andre ikke har maktet på flere år……………..