Jan Reidar Vågsdalen - 22/11 09:25

Siste blogger

Gjestebloggen: To runder og alt vel Slik ender 1. divisjon LSK største favoritter i første runde LSK er storfavoritter hos bookmakerne Terminlisten for Toppserien Dette gjør Toppserien i overgangsvinduet

Dette er i hovedsak en artikkel som er sett fra flere synsvinkler, både som skribent og som spillerutvikler i en regionsklubb. Den er også i høyeste grad sett fra mitt ståsted, som forkjemper for at kvinnefotballen skal bestå i bredde og ett geografisk mangfold.

Dessuten er jeg heller ikke så blind, at jeg ikke ser at de som er toppklubber i dag, vil stå best rustet ut mot Europa, noe også som er gjeldende for landslaget fremover.

I Europa og på verdenskartet
Vi trenger lag som hevder seg ute blant de beste lagene, noe flere lag de seneste årene har prøvd på, med mer eller mindre liten suksess, om vi ser bort fra Kolbotn og Trondheims Ørn sine semifinaler i Europacupen.

Røa mislyktes i år og var ikke i nærheten av å hevde seg, det samme var nesten tilfellet i fjor, selv om de da kom noe lenger.

Til neste år er det Stabæk sin tur, og de vet hvor vanskelig det er å hevde seg og tar forberedelsene seriøst. De inviterer store lag fra Europa til turnering og kjører treningskamper mot utenlandsk kvalitet.

Dette applauderer jeg høyt og syntes er ett glimrende tiltak for å stå bedre rustet. Dessuten er det med på å ikke bare heve standarden på kamparenaen, men også på interessen her på berget.

For landslaget gjelder det samme, spillerne trenger bedre matching og tøffere arenaer, om man skal hevde seg blant de beste.

Problemet er bare…….. på lengre sikt, hva da ?
Man må se i ett lengre perspektiv for å utvikle spillerne som skal danne de gode lagene, og da kanskje enda flere lag som kan heve nivået internasjonalt, men viktigst av alt nasjonalt.

Dette tror jeg ikke man gjør med å samle dagens talenter og gode spillere i en eller tre klubber over lengre tid. Utfordringene og problemene er mer langsiktige og går på hvordan vi utvikler spillere fra de er 10-11 år gamle og ser lenger inn i glasskula.

Med den nivåhevingen mener jeg ikke bare systemet i Forbundet som har sin egen utviklingsplan på talenter. Der modellen går fra sone til krets, så til region og deretter til ulike landslag. Dette er for så vidt en bra modell, men vi mangler det vesentligste som går parallelt med dette, og det er hva klubbene gjør utviklingsmessig.

Her gjorde for så vidt forbundet noe riktig i forbindelse med jenteløftet og ba klubbene om å bruke noe av pengestøtten til spillerutvikling, men det er en annen historie.

Med over 115 000 fotballspillere rundt i landet på spinnesiden, så burde det være fullt mulig med det systemet vi har i dag både regionalt i klubbene og nasjonalt (landslag) og utvikle enda flere talenter og spillere som kan møte det internasjonale nivået.

Vi må begynne tidligere å ”utdanne” spillerne, og da mener helt ned i 10-årsalderen, noe de gjør i de fleste andre land vi sammenligner oss med. Dette er noe av den største utfordringen vi har, og det er ikke enkelt fordi det krever utdannede trenere, ett system og penger for å få det til.

Dessuten må vi se på hva vi ønsker oss av spillerne og hvilke kriterier man skal bygge talentene videre på. Dagens internasjonale fotball blir spilt i ett høyt tempo, hvor fart og teknikk sammen med klokskap, er ferdigheter som vi må innse at vi begynner komme bak de andre nasjonene på, og de nasjonene blir bare flere og flere.

Vi er kjent for å være godt organisert i Norge, vi er kjent for å ha fysiske og sterke spillere, og har alltid vært gode på dødballer. Men å takle hurtig ballspill, flytte ben fort, komme i hurtige overganger osv, er vi altfor dårlige på.

Litt stygt sagt, så mener jeg vi spiller litt sirupfotball på landslaget, hvor det dessverre ikke går fort nok per i dag, med flere av de spillerne vi har, sammenlignet med de beste lagene i verden. Kanskje jeg tar feil, men vi får studere og se om dette er noe som gjenspeiler seg i Tyskland til sommeren.

Vi må begynne å se etter typer når de er 10–12 år gamle, ikke bare de som er sterke, kan sparke ballen langt og innordne seg godt i ett system. Vi må blant annet se på farten, vi må se på ballbehandlingen under fart, og utvikle de videre derfra, uten at jeg skal konkretisere dette nærmere her.

Dagens virkelighet
Jeg har tidligere kommentert at Toppserien i fremtiden kommer til å dreie seg om en ren Østlands-liga. Dette er nok mer en frykt og en skremselspropaganda i første omgang. Men man ser mange tydelige tegn til at dette kan komme til å skje i fremtiden, i større omfang enn i dag.

De fleste gode spillere som har ambisjoner og er aktuelle for landslag eller har det som mål, løser fortere og oftere billett til en av Oslo-regionens klubber.

Dette skjønner jeg godt, spesielt for hver enkelt spiller som har høye ambisjoner.

Men rent konkret så er det flere momenter som tilsier med dagens utvikling, at det vil ende med at kvinnefotballen på det høyeste nivået, kun blir spilt på Østlandet rundt Oslo-regionen med få unntak.. 

• Eli Landsem har direkte uttalt at en liga med ned til 8 lag vil være det beste for Norsk fotball
• Noen mener sågar at det børe være en 6-lags liga
• Flere andre profiler har sagt det samme, bla Solveig Gulbrandsen, som nå har lagt opp. Andre kjente spillere har sagt det samme, og det som kjennetegner dette er at samtlige kommer fra Oslo-regionen. Spør man spillere utenfra, så er holdningen selvsagt annerledes
• Man har selvsagt høyskoler og jobber ute i distriktene eller andre store byer, men mangfoldet og valgene er større rundt hovedstaden, og klubber med tilhørighet har derfor ett større utvalg å tilby talentene utenfra.
• Sportslig organisert så ligger klubbene i Oslo på ett høyere nivå, om man ser rundt satsingen på A-lagene. Forskjellen er at klubbene i distriktene har drevet bedre på spillerutvikling frem til nå. Noe da toppklubbene nyter godt av i disse dager.
• Profileringen har også mye og bety for klubbene i Toppserien, og det er naturlig at bla de beste lagene får mest sendetid på TV. Men her ser man også en meget skjev fordeling, Som sikkert har med økonomi hos TV-selskapene også å gjøre. Men det slår til sist dårlig ut for distriktet, og hovedstadslagene har igjen store fordeler.
  Her kan man bla se på tildelte kamper i toppserien, og se hvor kampene har gått fra:
  Det har blitt sendt 26 kamper fra Toppserien, noe som for øvrig er meget bra.
  23 av disse kampene er sendt fra Oslo distriktet, mens de 3 siste kampene har blitt sendt fra Bergen (2) og Trondheim (1). Jeg sier ikke at dette er galt, men tendensen her viser også litt om hvilken vei det går.
  Topplisten over sendte kamper er: Stabæk med 10, Kolbotn 9, Røa 8, Arna Bjørnar 7 og LSK Kvinner med 5.
  På bunnen finner vi distriktsklubbene med Donn (1), Fløya (0) og Amazon Grimstad (0)
  
  Dette viser nok ett argument for spillere som vil vise seg frem, blant noe media er med på å formidle, at klubbene ute i distriktet ikke er noe for spillere med store ambisjoner.

• En annen ting er det økonomiske aspektet, når vi vet hvilke utfordringer som står foran klubbene. Og lange reiser er en av de største økonomiske utfordringene klubbene står ovenfor, ved siden av spillerlønninger.
  For distriktsklubbene vil reiseutgiftene være mye større enn hos de som er sentralt i Oslo. Og jo flere lag tilknyttet Oslo-regionen, jo mindre utgifter på reise vil det bli. Dette er også noe jeg tror enkelte har begynt å se på, og vil bruke som argument i fremtiden, uten at jeg har referanser på dette.

Egne erfaringer
Som nylig ansatt spillerutvikler i Amazon Grimstad ser jeg mange utfordringer både positivt og negativt.

Amazon Grimstad har vært en av klubbene som har forsømt sitt ungdoms- og utviklings-rettede arbeid tidligere. Dette er noe vi har begynt å jobbe seriøst med det siste året, både i egen klubb og i naboklubbene som er knyttet til Grimstad-området.

Hvorvidt dette arbeidet bærer frukter senere er for tidlig å si. Men det som er målet med jobben vår er først å skape større bredde ute i klubbene, og jobbe for å finne talentene tidligere, slik at vi får muligheten til også få større bredde blant talentene også. En annen utfordring ligger i hva vi ser etter når talentene skal vurderes.

Utfordringen ligger selvsagt i å ikke komme i en situasjon hvor naboklubbene for en holdning til vårt arbeid som kun består i å hente de til egen vinning i første omgang. Erfaringene mine så langt er at positiviteten rundt i naboklubbene er svært god, fordi de ser at interessen og nivåhevningen har blitt større i egen klubb også.

Vi i Amazon Grimstad er i øyeblikket i en posisjon hvor vi må innse at vi skal være ett lag som er i middelklassen av norsk kvinnefotball. Vi må innse at vi ikke kan bli best nå, fordi vi økonomisk, geografisk ikke er i stand til det for øyeblikket.

Det kan vi leve godt med, for blant 12 lag så må noen dekke andre posisjoner enn toppen av en tabell.

I ett mer nasjonalt perspektiv så ligger utfordringen vår i at i de tilfellene vi greier å utvikle en god spiller eller to, så forsvinner de litt for fort, til at vi greier å etablere oss høyere enn dit vi av og til ønsker.

Og så fort vi eventuelt greier å produsere en landslagspiller, så vil vedkommende se at Oslo-fotballen har en større sjanse for at de skal nå dette målet, både utviklingsmessig og profileringsmessig.

Vi har ikke vært i en situasjon hvor vi har mistet mange spillere de seneste årene, men noen har det vært.

Går man til andre klubber så ser man mange og flere eksempler på dette. Derfor blir det ett problem fremover om ikke produktiviteten og arbeidet i distriktene heves enda mer, og talentene blir enda flere.

Produktive klubber
Klepp og Arna Bjørnar er to klubber i Toppserien som har jobbet meget godt de seneste årene, med å få frem talenter. Men det hadde ikke gått om ikke de hadde hatt samarbeid ute blant naboklubbene sine, hvor som oftest de fleste talentene kommer fra.

Andre klubber begynner å følge på, blant annet har Stabæk og Kolbotn begynt å jobbe mer seriøst og rettet mot yngre i egen klubb. Røa har vært meget svake her, men også der har det begynt å gå i riktig retning.

Ser man på de siste års Stabæk- og Røa-lag, så er det ingen tvil om at det har vært to spillerstaller med ett stort geografisk felt, og med mange spillere som har vært talenter i andre klubber. Dette kan man også si om Kolbotn de seneste årene, selv om de har en større lokal profil enn tidligere.

Det er i og for seg litt naturlig, da de beste vil til de beste klubbene. Det handler vel egentlig om å få flere gode klubber, slik at serien ikke blir kun bestående av interessante kamper mellom 4-5 lag.

Problemet er at vi må produsere flere gode spillere, jobbe enda hardere for å beholde de i egne klubber, i litt større grad enn hva tilfellet er nå.

Vi har ett ansvar i Amazon Grimstad for å ha ett produkt som er interessant for unge spillere og talenter her i sør, og dette er noe vi må jobbe hardt for, på lik linje med mange andre klubber

Det må ikke bli slik i fremtiden, at om vi eller andre klubber rundt i Norge får frem en ung landslagspiller, så ligger hennes eneste mulighet i å flytte til Østlandet, for å bli bedre eller å kunne få muligheten til å nå sine høye mål.

På J15- J17 og J19-landslagene er det ofte representanter fra hele Norge, noen år senere ser vi at de beste av disse er i Oslo, og de av de som representerer A-landslaget i hovedsak spiller i en av toppklubbene på Østlandet, nesten uten unntak. Tendensen er ikke bare klar, den er meget tydelig.

Sutring eller ikke
Dette er ikke ment som sutring eller å fortelle noen at det drives galt i andre klubber eller riktig i vår klubb, for det er i så fall ikke riktig.

Det er ment som en ytring fra mitt ståsted, om at det er i ferd med å skje en endring i kvinnefotballen, som i hovedsak dreier seg om økonomisk og geografisk forankring, sammen med hvordan vi driver utvikling og bevaring av spillere, og for deretter å få flere gode klubber og gjøre konkurransen enda bedre og bredere.

Her er mange sterke meninger, og jeg håper det blir diskutert på saklig plan om hva som kan være bra for videre.

Så får både jeg og de mange andre hundre engasjerte som jobber inn mot talenter, håpe på at vi får se noen av våre egne spillere både på landslag og i egen klubb, noe som ikke nødvendigvis blir så enkelt i fremtiden.

Det er over 130 dager til seriestart, men jeg gleder meg allerede…