Jan Reidar Vågsdalen - 22/11 09:25
Dette
er i hovedsak en artikkel som er sett fra flere synsvinkler, både som skribent
og som spillerutvikler i en regionsklubb. Den er også i høyeste grad sett fra
mitt ståsted, som forkjemper for at kvinnefotballen skal bestå i bredde og ett
geografisk mangfold.
Dessuten
er jeg heller ikke så blind, at jeg ikke ser at de som er toppklubber i dag,
vil stå best rustet ut mot Europa, noe også som er gjeldende for landslaget
fremover.
I Europa og på
verdenskartet Vi
trenger lag som hevder seg ute blant de beste lagene, noe flere lag de seneste
årene har prøvd på, med mer eller mindre liten suksess, om vi ser bort fra
Kolbotn og Trondheims Ørn sine semifinaler i Europacupen.
Røa
mislyktes i år og var ikke i nærheten av å hevde seg, det samme var nesten
tilfellet i fjor, selv om de da kom noe lenger.
Til
neste år er det Stabæk sin tur, og de vet hvor vanskelig det er å hevde seg og
tar forberedelsene seriøst. De inviterer store lag fra Europa til turnering og
kjører treningskamper mot utenlandsk kvalitet.
Dette
applauderer jeg høyt og syntes er ett glimrende tiltak for å stå bedre rustet.
Dessuten er det med på å ikke bare heve standarden på kamparenaen, men også på
interessen her på berget.
For
landslaget gjelder det samme, spillerne trenger bedre matching og tøffere
arenaer, om man skal hevde seg blant de beste.
Problemet er
bare…….. på lengre sikt, hva da ? Man
må se i ett lengre perspektiv for å utvikle spillerne som skal danne de gode lagene, og da kanskje enda flere
lag som kan heve nivået internasjonalt, men viktigst av alt nasjonalt.
Dette
tror jeg ikke man gjør med å samle dagens talenter og gode spillere i en eller
tre klubber over lengre tid. Utfordringene og problemene er mer langsiktige og
går på hvordan vi utvikler spillere fra de er 10-11 år gamle og ser lenger inn
i glasskula.
Med
den nivåhevingen mener jeg ikke bare systemet i Forbundet som har sin egen
utviklingsplan på talenter. Der modellen går fra sone til krets, så til region
og deretter til ulike landslag. Dette er for så vidt en bra modell, men vi
mangler det vesentligste som går parallelt med dette, og det er hva klubbene
gjør utviklingsmessig.
Her
gjorde for så vidt forbundet noe riktig i forbindelse med jenteløftet og ba
klubbene om å bruke noe av pengestøtten til spillerutvikling, men det er en
annen historie.
Med
over 115 000 fotballspillere rundt i landet på spinnesiden, så burde det være
fullt mulig med det systemet vi har i dag både regionalt i klubbene og
nasjonalt (landslag) og utvikle enda flere talenter og spillere som kan møte
det internasjonale nivået.
Vi
må begynne tidligere å ”utdanne” spillerne, og da mener helt ned i 10-årsalderen,
noe de gjør i de fleste andre land vi sammenligner oss med. Dette er noe av den
største utfordringen vi har, og det er ikke enkelt fordi det krever utdannede
trenere, ett system og penger for å få det til.
Dessuten
må vi se på hva vi ønsker oss av spillerne og hvilke kriterier man skal bygge
talentene videre på. Dagens internasjonale fotball blir spilt i ett høyt tempo,
hvor fart og teknikk sammen med klokskap, er ferdigheter som vi må innse at vi
begynner komme bak de andre nasjonene på, og de nasjonene blir bare flere og
flere.
Vi
er kjent for å være godt organisert i Norge, vi er kjent for å ha fysiske og
sterke spillere, og har alltid vært gode på dødballer. Men å takle hurtig
ballspill, flytte ben fort, komme i hurtige overganger osv, er vi altfor
dårlige på.
Litt stygt sagt, så mener jeg vi spiller litt sirupfotball på landslaget, hvor
det dessverre ikke går fort nok per i dag, med flere av de spillerne vi har,
sammenlignet med de beste lagene i verden. Kanskje jeg tar feil, men vi får
studere og se om dette er noe som gjenspeiler seg i Tyskland til sommeren.
Vi
må begynne å se etter typer når de er 10–12 år gamle, ikke bare de som er
sterke, kan sparke ballen langt og innordne seg godt i ett system. Vi må blant
annet se på farten, vi må se på ballbehandlingen under fart, og utvikle de
videre derfra, uten at jeg skal konkretisere dette nærmere her.
Dagens
virkelighet Jeg
har tidligere kommentert at Toppserien i fremtiden kommer til å dreie seg om en
ren Østlands-liga. Dette er nok mer en frykt og en skremselspropaganda i første
omgang. Men man ser mange tydelige tegn til at dette kan komme til å skje i
fremtiden, i større omfang enn i dag.
De
fleste gode spillere som har ambisjoner og er aktuelle for landslag eller har
det som mål, løser fortere og oftere billett til en av Oslo-regionens klubber.
Dette
skjønner jeg godt, spesielt for hver enkelt spiller som har høye ambisjoner.
Men
rent konkret så er det flere momenter som tilsier med dagens utvikling, at det
vil ende med at kvinnefotballen på det høyeste nivået, kun blir spilt på Østlandet
rundt Oslo-regionen med få unntak..
- Eli Landsem
har direkte uttalt at en liga med ned til 8 lag vil være det beste for
Norsk fotball
- Noen mener
sågar at det børe være en 6-lags liga
- Flere andre
profiler har sagt det samme, bla Solveig Gulbrandsen, som nå har lagt opp.
Andre kjente spillere har sagt det samme, og det som kjennetegner dette er
at samtlige kommer fra Oslo-regionen. Spør man spillere utenfra, så er
holdningen selvsagt annerledes
- Man har
selvsagt høyskoler og jobber ute i distriktene eller andre store byer, men
mangfoldet og valgene er større rundt hovedstaden, og klubber med
tilhørighet har derfor ett større utvalg å tilby talentene utenfra.
- Sportslig
organisert så ligger klubbene i Oslo på ett høyere nivå, om man ser rundt
satsingen på A-lagene. Forskjellen er at klubbene i distriktene har drevet
bedre på spillerutvikling frem til nå. Noe da toppklubbene nyter godt av i
disse dager.
- Profileringen
har også mye og bety for klubbene i Toppserien, og det er naturlig at bla
de beste lagene får mest sendetid på TV. Men her ser man også en meget
skjev fordeling, Som sikkert har med økonomi hos TV-selskapene også å
gjøre. Men det slår til sist dårlig ut for distriktet, og hovedstadslagene
har igjen store fordeler.
Her kan man bla se på tildelte kamper i
toppserien, og se hvor kampene har gått fra: Det har blitt sendt 26 kamper fra Toppserien,
noe som for øvrig er meget bra. 23 av disse kampene er sendt fra Oslo
distriktet, mens de 3 siste kampene har blitt sendt fra Bergen (2) og Trondheim
(1). Jeg sier ikke at dette er galt, men tendensen her viser også litt om
hvilken vei det går. Topplisten over sendte kamper er: Stabæk
med 10, Kolbotn 9, Røa 8, Arna Bjørnar 7 og LSK Kvinner med 5. På bunnen finner vi distriktsklubbene med
Donn (1), Fløya (0) og Amazon Grimstad (0)
Dette viser nok ett argument for spillere
som vil vise seg frem, blant noe media er med på å formidle, at klubbene ute i
distriktet ikke er noe for spillere med store ambisjoner.
- En annen ting
er det økonomiske aspektet, når vi vet hvilke utfordringer som står foran
klubbene. Og lange reiser er en av de største økonomiske utfordringene
klubbene står ovenfor, ved siden av spillerlønninger.
For distriktsklubbene vil reiseutgiftene
være mye større enn hos de som er sentralt i Oslo. Og jo flere lag tilknyttet
Oslo-regionen, jo mindre utgifter på reise vil det bli. Dette er også noe jeg
tror enkelte har begynt å se på, og vil bruke som argument i fremtiden, uten at
jeg har referanser på dette.
Egne
erfaringer Som
nylig ansatt spillerutvikler i Amazon Grimstad ser jeg mange utfordringer både
positivt og negativt.
Amazon
Grimstad har vært en av klubbene som har forsømt sitt ungdoms- og utviklings-rettede
arbeid tidligere. Dette er noe vi har begynt å jobbe seriøst med det siste året,
både i egen klubb og i naboklubbene som er knyttet til Grimstad-området.
Hvorvidt
dette arbeidet bærer frukter senere er for tidlig å si. Men det som er målet
med jobben vår er først å skape større bredde ute i klubbene, og jobbe for å
finne talentene tidligere, slik at vi får muligheten til også få større bredde
blant talentene også. En annen utfordring ligger i hva vi ser etter når
talentene skal vurderes.
Utfordringen
ligger selvsagt i å ikke komme i en situasjon hvor naboklubbene for en holdning
til vårt arbeid som kun består i å hente de til egen vinning i første omgang.
Erfaringene mine så langt er at positiviteten rundt i naboklubbene er svært
god, fordi de ser at interessen og nivåhevningen har blitt større i egen klubb
også.
Vi
i Amazon Grimstad er i øyeblikket i en posisjon hvor vi må innse at vi skal
være ett lag som er i middelklassen av norsk kvinnefotball. Vi må innse at vi
ikke kan bli best nå, fordi vi økonomisk, geografisk ikke er i stand til det
for øyeblikket.
Det
kan vi leve godt med, for blant 12 lag så må noen dekke andre posisjoner enn
toppen av en tabell.
I
ett mer nasjonalt perspektiv så ligger utfordringen vår i at i de tilfellene vi
greier å utvikle en god spiller eller to, så forsvinner de litt for fort, til
at vi greier å etablere oss høyere enn dit vi av og til ønsker.
Og
så fort vi eventuelt greier å produsere en landslagspiller, så vil vedkommende
se at Oslo-fotballen har en større sjanse for at de skal nå dette målet, både
utviklingsmessig og profileringsmessig.
Vi
har ikke vært i en situasjon hvor vi har mistet mange spillere de seneste
årene, men noen har det vært.
Går
man til andre klubber så ser man mange og flere eksempler på dette. Derfor blir
det ett problem fremover om ikke produktiviteten og arbeidet i distriktene
heves enda mer, og talentene blir enda flere.
Produktive
klubber Klepp
og Arna Bjørnar er to klubber i Toppserien som har jobbet meget godt de seneste
årene, med å få frem talenter. Men det hadde ikke gått om ikke de hadde hatt
samarbeid ute blant naboklubbene sine, hvor som oftest de fleste talentene
kommer fra.
Andre
klubber begynner å følge på, blant annet har Stabæk og Kolbotn begynt å jobbe
mer seriøst og rettet mot yngre i egen klubb. Røa har vært meget svake her, men
også der har det begynt å gå i riktig retning.
Ser
man på de siste års Stabæk- og Røa-lag, så er det ingen tvil om at det har vært
to spillerstaller med ett stort geografisk felt, og med mange spillere som har
vært talenter i andre klubber. Dette kan man også si om Kolbotn de seneste
årene, selv om de har en større lokal profil enn tidligere.
Det
er i og for seg litt naturlig, da de beste vil til de beste klubbene. Det
handler vel egentlig om å få flere gode klubber, slik at serien ikke blir kun
bestående av interessante kamper mellom 4-5 lag.
Problemet
er at vi må produsere flere gode spillere, jobbe enda hardere for å beholde de
i egne klubber, i litt større grad enn hva tilfellet er nå.
Vi
har ett ansvar i Amazon Grimstad for å ha ett produkt som er interessant for
unge spillere og talenter her i sør, og dette er noe vi må jobbe hardt for, på
lik linje med mange andre klubber
Det
må ikke bli slik i fremtiden, at om vi eller andre klubber rundt i Norge får
frem en ung landslagspiller, så ligger hennes eneste mulighet i å flytte til
Østlandet, for å bli bedre eller å kunne få muligheten til å nå sine høye mål.
På
J15- J17 og J19-landslagene er det ofte representanter fra hele Norge, noen år
senere ser vi at de beste av disse er i Oslo, og de av de som representerer A-landslaget
i hovedsak spiller i en av toppklubbene på Østlandet, nesten uten unntak.
Tendensen er ikke bare klar, den er meget tydelig.
Sutring
eller ikke Dette
er ikke ment som sutring eller å fortelle noen at det drives galt i andre
klubber eller riktig i vår klubb, for det er i så fall ikke riktig.
Det er ment som en ytring fra mitt ståsted, om at det er i ferd med å skje en
endring i kvinnefotballen, som i hovedsak dreier seg om økonomisk og geografisk
forankring, sammen med hvordan vi driver utvikling og bevaring av spillere, og
for deretter å få flere gode klubber og gjøre konkurransen enda bedre og
bredere.
Her
er mange sterke meninger, og jeg håper det blir diskutert på saklig plan om hva
som kan være bra for videre.
Så
får både jeg og de mange andre hundre engasjerte som jobber inn mot talenter,
håpe på at vi får se noen av våre egne spillere både på landslag og i egen
klubb, noe som ikke nødvendigvis blir så enkelt i fremtiden.
Det
er over 130 dager til seriestart, men jeg gleder meg allerede…
Foto:Thomas Karlsen
|